Skogfinner

Skogfinner

var en etnisk gruppe som stammet fra finner fra Savolax og Tavastland som slo seg ned i skogområdene i Sverige og Norge, særlig området som ble kjent som Finnskogen på begge sider av den svensk-norske grensen. Størstedelen av denne finske utvandringen skjedde i løpet av hundreårsperioden ca. 1575–1660. Det var både personlige, økonomiske, politiske og samfunnsmessige årsaker som gjorde at de reiste. En av årsakene var den arealkrevende landbruksformen som de hadde som hovednæringsvei, svijordbruket (svedjebruk), idet de drev skiftebruk i utmarka ved å svi av granskog og så rug i asken, såkalte rugbråter. Dette bråtebruket ble enkelte steder drevet fram til ca. 1800, men gradvis gikk etterkommerne over til fast åkerbruk.

Skogfinnene lærte seg svensk eller norsk og ble tospråklige, men beholdt sin kulturelle særart og det finske språket. Blandingsekteskap ble tidlig vanlige. Ved slutten av 1700-tallet hadde skogfinnene i stor grad blitt assimilert inn i den svenske eller norske kulturen, en prosess som var nærmest fullstendig fullført ved begynnelsen av 1900-tallet. Det skogfinske språket er i dag utdødt. Skogfinnene ble i 1998 anerkjent som en av Norges nasjonale minoriteter (ved siden av kvener, romá, tatere og jøder). Det er anslått at skogfinnene har noen hundre tusen etterkommere i Norge og at 20% av Sveriges befolkning (ca. 2 millioner) har skogfinske aner.

«Tålar under penningen» av Eero Järnefelt viser svijordbruk i Karelen.

Ekspansjon i perioden 1550-1700

Under den strenge klimaforverringen i den såkalte «lille istiden» 1300-1850 e.Kr. ekspanderte det savokarelske svedjebruket i alle retninger, sterkest i perioden 1550-1700. De store jomfruelige granskogsområdene i nord var en nisje i næringsgrunnlaget. Denne svedjebruksekspansjonen fra Savolax og Karelen gikk til Sverige, Nord-Finland, Twer, Ingria, Estland og Norge.

Granskogen var ikke verdsatt som tømmer slik som furu. Den omtales som unyttig, og myndighetene i Sverige ønsket grankonsumentene velkommen. Samfunnet ville ha nye skatteborgere, så derfor ble nykommerne stimulert med tilbud om skattefrihet i starten. Dette statlige lokkemidlet var ikke årsaken til ekspansjonen, men det hadde en positiv virkning.

Etter krigen i årene 1555-57 mellom svenske og russiske tropper, klaget russeme over at finnene trakk østover og tok landet i bruk, og dette fortsatte inntil freden i Stolbova 1617. Også de politiske forholdene oppfordret finnene til fortsatt utflytting. I årene 1637-42 emigrerte mange svedjefinner fra Karelen videre østover til guvernementet Twer (Kalinin), godt hjulpet av den russiskortodokse kirken og adelen, som ønsket nye skattebetalere. Granskogene på Valdai høylandet, Tikhvin og Novgorod fikk også finske svedjebrukere. Dette er godt dokumentert i arkivet i Twer.

Huuhtasvedjebrukets utbredelse; innenfor sirkelen 1500 e.Kr.. hel linje 1600 e.Kr.. stiplet linje 1700 e.Kr. Det ser ut til at huuhta oppsto i skogene nordøst for Viborg engang på 1300-tallet, men utbredelsen skjøt fart først senere. Ekspansjonen fortsatte på 1800-tallet samt til Twer i Russland, Delaware i Nordamerika og flere områder i Sibir.

Skogfinner var også en del av svensk etablering i Amerika. På 1630-40-tallet helt vest til Nye Sverige ved Delaware elven i USA

Skogfinsk byggeskikk

Skogfinnene hadde en helt særegen byggeskikk med røykstue, badstue og rie som de viktigste karakterbygningene. Når det gjelder selve gardstunet, så har det helt opp til våre dager vært karakteristisk for Finnskogen at bygningene på gardstunet er langt mer spredt og vilkårlig plassert enn norsk- og svenskbygdens mer ordnede tunformasjoner. Tilsvarende tunformer har vært karakteristiske for områder i østre Finland.

Røykovnsprinsippet for oppvarming hadde finnene med seg fra Finland da de kom og slo seg ned i de norsk-svenske granskogsområdene fra midten av 1600-tallet. På Finnskogen fortsatte finnene å bruke denne oppvarmingsteknikken - og dermed også byggeskikken - i 300 år. En rekke røykstuer ble bygget i siste halvdel av 1800-tallet, og badstuer er bygget til inn på 1900-tallet.

Røykstua

Det spesielle med røykstua er oppvarmingsmåten. For at rommet skal fungere best mulig med røykovn uten skorstein, er det nødvendig med noen tekniske modifikasjoner av rommet. En av disse modifikasjonene i forhold til et vanlig våningshus er den brekte himlingen/innertaket som hviler over to svære bærestokker. Disse åsene går på de fleste røykstuene ut igjennom gavlveggen og er ofte det eneste som særmerker en røykstue utvendig, om man da ser bort fra røykhatten på toppen av røykkanalen av tre som stikker opp over yttertaket og som leder røyken ut fra røykstuerommet 

Røykstuene varierer mye i størrelse. Røykstuerommene i de minste stuene som er bevart i dag varierer mellom 17 og 32 kvadratmeter utvendig målt, mens flateinnholdet på de største røykstuerommene ligger på godt over 50 kvadratmeter. Rommet er nærmest kvadratisk, og røykovnen står tradisjonelt på nordvegg, i hjørnet av den gavlveggen hvor døra vanligvis er plassert. Røykovnene varierer ikke forholdsvis tilsvarende i størrelse, idet de fleste av de som er bevart på opprinnelig sted i dag har en grunnflate på vel fem kvadratmeter. Vurderer man den muntlige tradisjonen som fremdeles er levende om at røykovnen skulle dekke en fjerdedel av røykstuerommet, stemmer dette ganske bra for de mindre stuenes vedkommende. Ovnene er murt opp innenfor en "binge" av laftede stokker; banken. I hjørnet ut mot rommet på en del av røykovnene står en kraftig firkantet stokk, pahastokken, som er støttet opp med dragere til den langvegg og kortvegg som utgjør motsatt hjørne i rommet. Ovnene kan ha en høyde på to meter eller mer, og banken og pahastokken har som funksjon å hindre den leiremurte ovnen i å sprekke og rase ut. Etter lengre tids bruk vil steinene inni ovnen ha forvitret så mye på grunn av varmen at det er risiko for sprekker og hull ut gjennom ovnssidene. Dette kan føre til at tømmerveggen tar fyr.

Røykovnen er et fenomenalt oppvarmingsprinsipp. Den siste røykstua som var i tradisjonell bruk ble fraflyttet så sent som 1964. Røykovnen er bygget opp av en stor mengde naturstein murt sammen med leire som bindemiddel. Når denne steinmassen varmes opp gjennom fyring i ovnen, fungerer den som varmemagasin som frigjør nok varme til å holde en behagelig romtemperatur hele det neste døgnet. Røyken under oppfyringen velter ut i rommet og legger seg som et bølgende teppe oppunder det brekte taket. På denne måten varmer røyken opp vegger og tak i rommet slik at også de grove trematerialene virker som varmekilde i lang tid etter at ilden har slokt ut.

Røykovnen ble fyrt en gang i døgnet - vanligvis på morgenen/formiddagen når folk allikevel for det meste oppholdt seg utenfor rommet. Med fyring en kort periode hver dag i vinterhalvåret trengtes selvfølgelig ikke på langt nær så mye ved som ved fyring i ordinær peis eller jernovn, for å vedlikeholde varmen i steinmassen, og fyringen trengte heller ikke å være så langvarig.

Badstua

Badstubadingen har vært tradisjon på Finnskogen fra innvandringen og helt fram til i vår tid. Enkelte garder har faktisk hatt bading i røykbadstue som ubrutt tradisjon helt opp til i dag, selv om det de siste tiårene selvfølgelig har vært mer spredt og tilfeldig bading enn hva det var tidligere.

Badstua som bygning er bygget i laftet tømmer, og plassert på fornuftig avstand fra de øvrige hus på garden på grunn av brannfaren.

I hovedtrekk har badstuene på Finnskogen vært temmelig like. Grunnflaten er svakt rektangulær, og lengden av veggene er for de fleste mellom fire og fem meter. Døra er i gavlveggen og røykovnen er som oftest plassert i ett av hjørnene innenfor døra. Røykovnen er oppimot to ganger to meter i grunnflate, og med en høyde på en meter eller mer. Laven, eller brisken som man sitter på under badingen er plassert på tvers av huset, langs bakre gavlvegg. Den sitter så høyt på veggen at man når helt opp i taket med hodet når man bader. Som oftest går laven ut mellom langveggstokkene på begge sider. Som alternativ til den heteste varmen oppe på laven, er det i de fleste badstuer en lavere, løs benk langs langveggen på motsatt side av ovnen. Badstua har innertak av rundstokker eller halvkløvde stokker med isolasjon av jord ovenpå for å hindre at varmen under badingen skal forsvinne rett gjennom taket. Badstua som vi i dag oppfatter som en bygning for rensing av kroppen, hadde lenger tilbake i finnekulturen en langt videre status. Badstua var et hellig sted, og badstubadet var like mye en sjelelig renselse som en kroppslig. Her ble man gjerne født, og her døde man. Og her var det ofte å finne magiske symboler skåret inn i dør eller vegger.

Badstueovnen er en selvbærende konstruksjon bygd opp av store steiner, med hvelvet eller flatt tak over hulrommet inni ovnen. På toppen av ovnen legges mengder av små runde steiner. Når ovnen fyres går varmen og ildtungene opp imellom steinene i taket og sidene og varmer disse nær sagt fra alle sider. Det er raskere å gjennomvarme mange små steiner enn få store. Under badingen frigjøres denne oppmagasinerte varmen i form av het vanndamp når man tømmer vann på steinene på toppen av ovnen.

Ria

Navnet "rie" kommer av det finske navnet på hustypen: riihi. Ria er finnenes tørkehus for svedjerugen. Her sto rugbandene til tørk på stenger i rommet, eller de sto på et glissent "golv" mellom to etasjer i huset. På Finnskogen i Solør og Värmland har ria vært av ettromstypen; ett enkelt rom med røykovn i hjørnet innenfor døra i gavlveggen. Ria har vært kvadratisk med noe større grunnflate og med større høyde enn badstua. Ofte var de bygget som enslige hus på svedjer som lå langt fra garden. Senere kunne slike rier og den forlatte, grasbevokste svedja bli utgangspunkt for bosetting og åkerdyrking. Navn som Rya, Svullrya, Riberget, Samuelsmorya og andre, gir eksempler på hvor det har stått rier. Det synes som om ria på Finnskogen er brukt som tørkehus bare for utresket rug, og derfor bare i sammenheng med svedjebruket, og at hustypen derfor forsvant forholdsvis raskt etter at svedjebruket tok slutt. I tillegg til tørking kunne den brukes til treskingen med sliul.

Svedjebruk

De finske innvandrerne til Skandinavia på 15-1600-tallet hadde svedjebruk som sin primære jordbruksform. I Skandinavia kom de snart i kontakt med åkerbrukskulturen hos bygdefolket, og et gjensidig samarbeid kom i gang. Fordi skogfinnene var spesialister på huuhta svedjebruk, søkte de seg til de beste granskogsområdene, men disse var som oftest også i bruk som bøndenes setermarker.

I denne perioden med klimaforverring var bøndene tvunget til en økende utnyttelse av sine setre. Samtidig akselererte svedjebrukernes ekspansjon. Svedjenes antall og størrelse måtte økes for å oppnå samme avling som tidligere. Dette førte til en intens utnyttelse av seterskogen, men finnene etterlot seg det bonden helst ville ha; inngjerdede (olla piihassa) grasbevokste avlagte svedjer (niittu abo). Dette samarbeidet førte ofte til at finnen fikk slå seg ned på setra, og skogfinnene hadde også ofte husdyr fra bygda i pensjon om sommeren. Det nevnes også at finnene leverte smør både til bygda og videre til byen. På Finnskogen endret dette seg en del da tømmerhugsten økte på 1800- tallet.

Skogfinnene dannet såkalte svedjelag når det skulle hugges, brennes og høstes ei svedje. Svedjelaget besto av mange øksemenn under en leder. Lederen Tomas Hakkinen skal ha hatt 50 menn på sitt svedjelag. Erik Sparre sier 1651 i et klageskrift til dronning Kristina; «- - att størsta delen af finnarna olofligen och før deras bedrefne Bofwastycken rymt från Finland och, efter det några på skogarna i Gastrikland och Helsingland forskaffat sig øfverhetens bref på sina upptagna torpstallen, hafva de hemligen till sig dragit en hop med løsa finnar, kanske daribland en hop med førrymda, lagskrifna knektar utan pass och besked» (Nordmann 1888

I 1665 skriver fogden i Solør; «Skogfinnene Hugger likesaavel di bedste som di udygtige Trær til deres Roug og Roesæd: overfarer saa det ganske Land, rotter sig sammen til 20, 30 og mere, saa di ere nu formidabel for Almuen» (Stat. Ekstraktp. bd. II, s. 38, sak 58).

Eilert Sundt som besøkte Finnskogen, skriver; «Til Forskjel fra de nordenfjeldske Finner eller Lapperne kaldte eldre Skribenter disse ågerdyrkende Nybyggere gjeme Skovfinner eller Rugfinner, og når de omtalte dem, skede det for det meste med megen Ugunst.» I en 'Relation om Norges Riges Tilstand i Aaret 1699' (Budstikken, 4de Aargang 1823 358) heter det om dem: «De ere det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan --;have de på mange mile oppbrendt de skjønneste og bedste skove til deres rug- og nepebråder, betjenterne til en ringe profit, men Kongen, landet og innbyggeme til alter største skade, thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste Espioner, men og, som de vide alle Gjenveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Roven og Tyveri» (Sundt 1850 192).

Eilert Sundt beskriver etter disse skriflige kildene møtet med folk på finnskogen som «Men hvor blev jeg ikke behagelig overrasket!» Han tas vennlig imot med en skål melk (s.194). En dagsmarsj unna i et annet hus noterer han «Der var paafaldende mange mennesker forsamlede i huset, nogle langveis fra, men alle Finner; det lod til at Finnerne betraktede sig som hjemme i hinandens huse.» (s.196)

Erik Pontoppidan skriver i 1753  «Disse finner ere gode skytter, og nære sig deels med jagt, deels ogsaa med braate-hugst til at saae næper og rug i, hvoraf man kalder dem rug-finner.» og beskriver nordmannens forhold til finnene som «- og tracterer ham med samme myndighed, som i andre lande enhver pleyer at tiltage seg selv over jøderne.» I en fotnote vises det til Tacitus Germania, hvor finnene beskrives som «Fennis mira feritas, foeda paupertas».  De levde mao i «villskap og ussel fattigdom» iflg den første kjente tekst om finner.

Norske myndigheter forsøkte å få oversikt over antallet skogfinner i Norge gjennom folketellinger, blant annet ved Finnemanntallet for 1686.

Hakloa er ett av flere finske stedsnavn i Nordmarka. Her er vannet sett nordfra, med Kikuttoppen bak til høyre.

Finneboplasser finnes over et stort område på Østlandet fra Finnskogen i nordøst til Finnemarka utenfor Drammen i sørvest. Mange er fortsatt i drift som vanlige småbruk. Skogfinnene har etterlatt seg mange finske stedsnavn. Hakloa i Nordmarka er et eksempel. Sentrum for kulturen i Norge i er Finnskogen i Hedmark.

I senere år er det på Finnskogen drevet et aktivt kulturvernarbeid for å ta vare på skogfinsk kultur, bl.a. med opprettelsen av «Republikken Finnskogen». Forfatteren Åsta Holth og museumsbestyreren Birger Nesholen gjennom Norsk Skogfinsk Museum har vært sentrale i dette arbeide

Skogfinsk byggeskikk

Skogfinnene hadde en helt særegen byggeskikk med røykstue, badstue og rie som de viktigste karakterbygningene. Når det gjelder selve gardstunet, så har det helt opp til våre dager vært karakteristisk for Finnskogen at bygningene på gardstunet er langt mer spredt og vilkårlig plassert enn norsk- og svenskbygdens mer ordnede tunformasjoner. Tilsvarende tunformer har vært karakteristiske for områder i østre Finland.

Røykovnsprinsippet for oppvarming hadde finnene med seg fra Finland da de kom og slo seg ned i de norsk-svenske granskogsområdene fra midten av 1600-tallet. På Finnskogen fortsatte finnene å bruke denne oppvarmingsteknikken - og dermed også byggeskikken - i 300 år. En rekke røykstuer ble bygget i siste halvdel av 1800-tallet, og badstuer er bygget til inn på 1900-tallet.

Røykstua

Det spesielle med røykstua er oppvarmingsmåten. For at rommet skal fungere best mulig med røykovn uten skorstein, er det nødvendig med noen tekniske modifikasjoner av rommet. En av disse modifikasjonene i forhold til et vanlig våningshus er den brekte himlingen/innertaket som hviler over to svære bærestokker. Disse åsene går på de fleste røykstuene ut igjennom gavlveggen og er ofte det eneste som særmerker en røykstue utvendig, om man da ser bort fra røykhatten på toppen av røykkanalen av tre som stikker opp over yttertaket og som leder røyken ut fra røykstuerommet.

Røykstuene varierer mye i størrelse. Røykstuerommene i de minste stuene som er bevart i dag varierer mellom 17 og 32 kvadratmeter utvendig målt, mens flateinnholdet på de største røykstuerommene ligger på godt over 50 kvadratmeter. Rommet er nærmest kvadratisk, og røykovnen står tradisjonelt på nordvegg, i hjørnet av den gavlveggen hvor døra vanligvis er plassert. Røykovnene varierer ikke forholdsvis tilsvarende i størrelse, idet de fleste av de som er bevart på opprinnelig sted i dag har en grunnflate på vel fem kvadratmeter. Vurderer man den muntlige tradisjonen som fremdeles er levende om at røykovnen skulle dekke en fjerdedel av røykstuerommet, stemmer dette ganske bra for de mindre stuenes vedkommende. Ovnene er murt opp innenfor en "binge" av laftede stokker; banken. I hjørnet ut mot rommet på en del av røykovnene står en kraftig firkantet stokk, pahastokken, som er støttet opp med dragere til den langvegg og kortvegg som utgjør motsatt hjørne i rommet. Ovnene kan ha en høyde på to meter eller mer, og banken og pahastokken har som funksjon å hindre den leiremurte ovnen i å sprekke og rase ut. Etter lengre tids bruk vil steinene inni ovnen ha forvitret så mye på grunn av varmen at det er risiko for sprekker og hull ut gjennom ovnssidene. Dette kan føre til at tømmerveggen tar fyr.

Røykovnen er et fenomenalt oppvarmingsprinsipp. Den siste røykstua som var i tradisjonell bruk ble fraflyttet så sent som 1964. Røykovnen er bygget opp av en stor mengde naturstein murt sammen med leire som bindemiddel. Når denne steinmassen varmes opp gjennom fyring i ovnen, fungerer den som varmemagasin som frigjør nok varme til å holde en behagelig romtemperatur hele det neste døgnet. Røyken under oppfyringen velter ut i rommet og legger seg som et bølgende teppe oppunder det brekte taket. På denne måten varmer røyken opp vegger og tak i rommet slik at også de grove trematerialene virker som varmekilde i lang tid etter at ilden har slokt ut.

Røykovnen ble fyrt en gang i døgnet - vanligvis på morgenen/formiddagen når folk allikevel for det meste oppholdt seg utenfor rommet. Med fyring en kort periode hver dag i vinterhalvåret trengtes selvfølgelig ikke på langt nær så mye ved som ved fyring i ordinær peis eller jernovn, for å vedlikeholde varmen i steinmassen, og fyringen trengte heller ikke å være så langvarig.

Badstua

Badstubadingen har vært tradisjon på Finnskogen fra innvandringen og helt fram til i vår tid. Enkelte garder har faktisk hatt bading i røykbadstue som ubrutt tradisjon helt opp til i dag, selv om det de siste tiårene selvfølgelig har vært mer spredt og tilfeldig bading enn hva det var tidligere.

Badstua som bygning er bygget i laftet tømmer, og plassert på fornuftig avstand fra de øvrige hus på garden på grunn av brannfaren.

I hovedtrekk har badstuene på Finnskogen vært temmelig like. Grunnflaten er svakt rektangulær, og lengden av veggene er for de fleste mellom fire og fem meter. Døra er i gavlveggen og røykovnen er som oftest plassert i ett av hjørnene innenfor døra. Røykovnen er oppimot to ganger to meter i grunnflate, og med en høyde på en meter eller mer. Laven, eller brisken som man sitter på under badingen er plassert på tvers av huset, langs bakre gavlvegg. Den sitter så høyt på veggen at man når helt opp i taket med hodet når man bader. Som oftest går laven ut mellom langveggstokkene på begge sider. Som alternativ til den heteste varmen oppe på laven, er det i de fleste badstuer en lavere, løs benk langs langveggen på motsatt side av ovnen. Badstua har innertak av rundstokker eller halvkløvde stokker med isolasjon av jord ovenpå for å hindre at varmen under badingen skal forsvinne rett gjennom taket. Badstua som vi i dag oppfatter som en bygning for rensing av kroppen, hadde lenger tilbake i finnekulturen en langt videre status. Badstua var et hellig sted, og badstubadet var like mye en sjelelig renselse som en kroppslig. Her ble man gjerne født, og her døde man. Og her var det ofte å finne magiske symboler skåret inn i dør eller vegger.

Badstueovnen er en selvbærende konstruksjon bygd opp av store steiner, med hvelvet eller flatt tak over hulrommet inni ovnen. På toppen av ovnen legges mengder av små runde steiner. Når ovnen fyres går varmen og ildtungene opp imellom steinene i taket og sidene og varmer disse nær sagt fra alle sider. Det er raskere å gjennomvarme mange små steiner enn få store. Under badingen frigjøres denne oppmagasinerte varmen i form av het vanndamp når man tømmer vann på steinene på toppen av ovnen.

Ria

Navnet "rie" kommer av det finske navnet på hustypen: riihi. Ria er finnenes tørkehus for svedjerugen. Her sto rugbandene til tørk på stenger i rommet, eller de sto på et glissent "golv" mellom to etasjer i huset. På Finnskogen i Solør og Värmland har ria vært av ettromstypen; ett enkelt rom med røykovn i hjørnet innenfor døra i gavlveggen. Ria har vært kvadratisk med noe større grunnflate og med større høyde enn badstua. Ofte var de bygget som enslige hus på svedjer som lå langt fra garden. Senere kunne slike rier og den forlatte, grasbevokste svedja bli utgangspunkt for bosetting og åkerdyrking. Navn som Rya, Svullrya, Riberget, Samuelsmorya og andre, gir eksempler på hvor det har stått rier. Det synes som om ria på Finnskogen er brukt som tørkehus bare for utresket rug, og derfor bare i sammenheng med svedjebruket, og at hustypen derfor forsvant forholdsvis raskt etter at svedjebruket tok slutt. I tillegg til tørking kunne den brukes til treskingen med sliul.

Dagens situasjon

Skogfinnene er idag tatt opp i det norske og svenske samfunnet, og språket er utdødd. De siste kjente skogfinner i Sverige som snakket finsk flytende var Johannes Johansson-Oinoinen (a.k.a. Niittahon Jussi), død 1965, og Karl Persson, død 1969.

Den skogfinske kulturen lever allikevel videre i Norge og Sverige. Noen steder feires de finske røttene til bosetterne. I Norge er en fjerdedel av stedsnavnene i kommunen Grue av finsk opphav. Her feires også Finnskogdagene hvor erklæring av Republikken Finnskogen med eget flagg, president og regjering er en del av feiringen. Forfatteren Åsta Holth var en drivkraft bak denne feiringen. Hun står også bak dagens Finnskogsbunad

Skogfinnene i en større sammenheng

Skogfinnene, og den kultur de representerer, er de siste som hadde svedjebruk som sin primære jordbruksmetode i Europa. Tidligere konservator for Hedmark Museum Per Martin Tvengsberg, som er av skogfinnslekt selv, hevder i svedjebrukteorien at svedjebruk er den eldste formen for matproduksjon som proto menneskene har utviklet gjennom millioner av år. Svedjebruk er i løpet av dette lange tidsspennet utviklet til å bli en kompleks prosess, som krever koordinert samhandling av en større gruppe. Denne livsformen kan føres tilbake til Afrika og/eller Kina, der forløperne til Homo erectus (det oppreiste mennesket) hadde sin gryende oppkomst for mer enn fem millioner år siden. Senere spredde de seg ut over hele verden, også til Nord-Europa for mindre enn en million ar siden[trenger referanse]. Men det er mye mindre enn en million år siden Homo sapiens (det mennesket som vet og kan) kom fra Afrika til Eurasia. Svedjebrukskultur er grunnlaget for våre dagers samfunn; våre verdinormer, skikker, ideer og konvensjoner[trenger referanse]. "Den eldste av alle jordbruksmetoder er svedjebruket. " - Det har bedrivits i Sverige sedan uraldriga tider och som det synes i allt større omfatning ju lengre tilbaka vi kornmer i tiden. Det ar det eldsta systemet for all odling, åtminstone av skogbevuxen mark, være sig det gjeller att beframja grasvaxten eller bereda marken for sedessådd"

TEXT: WIKIPEDIA