Finnebosetning i Risberget

Finnebosetning i Risberget,
og Puranenslekta på garden Nyborg fram til i dag.

Allerede omkring 1525 var det en del finner som hadde funnet veien til Sverige og derfra videre inn i Norge. Men i siste halvparten av det 16.århundre tok finneinnvandringen til for fullt. Det var særlig bøndene som utvandret. Under krigen mellom Sverige og Russland (ca. 1550) gjorde Gustav Vasa Finland til et hertugdømme. Krig («klubbekrigen»), hardt styre, soldatutskrivning, høye skatter og en adel som undertrykket bøndene, var de viktigste årsakene til finneutvandringen. Dette gjelder først og fremst finnene som bodde i Savolaks.
I tillegg kom tilbudet fra hertug Karl av Sverige om seks år skattefrihet og løfte om bygsel eller kjøp av den jorda som de dyrket opp, hvis de ville bosette seg i de store skogene mot grensen av Norge.

Men forholdene endret seg i Sverige; det ble forbudt å brenne ned skogen, og da finnene hadde svedjebruk som  hovednæringsvei (svedjing vil si å brenne ned skogen og så rug i asken), ble kårene straks vanskeligere. Reiselysten våknet i finnene på nytt, og nå gikk ferden til Norge. De slo seg ned i kongeallmenningene. Tillatelse til å bosette seg fikk de av
Kristian 4.

To familier som kom fra Sverige omkring 1620, slo seg ned rundt Store Røgden. Dette området skulle komme til å danne det mest kompakte finnesamfunnet her i Norge. Fra dette samfunnet spredde finnene seg ut over de sørlige områder på Østlandet. Den grenen vi fra nå av skal følge, dro nordover og bosatte seg et sted de kalte Risberget. Navnet er sikkert meget gammelt og skal etter professor Ryghs «Norske gardsnavn» utledes av krattskog.

Risberget (463 m.o.h) er navnet på den vestvendte del. Den østvendte del kalles Kaskonsberget (av finsk Kaski): Skogstykke hvor trærne ble felt i april-juni for senere brenning. Navnet er gitt av finner.

Finnene i Risberget var i motsetning til røgdenfinnene aktet av den innfødte befolkning.
Dette kunne muligens komme av at de ganske tidlig lærte å snakke norsk. En annen medvirkende årsak er at risbergsfinnene kom i kontakt med nordmenn forholdsvis tidlig.
En av de store gardene i Våler hadde sine setre like i nærheten av finneboplassene. Gjennom sine forbindelser med soløringene lærte de å dyrke jorda i stedet for til stadighet bare svedje nytt land.
(Dyrking av jorda ble ikke vanlig blant finnene før etter uårene omkring 1830).
Siden jordbruket deres kastet mer av seg, fikk risbergsfolkene solgt mer, og det er en kjensgjerning at de i Risberget har vært bedre stilt økonomisk enn andre finnefamilier.

I 1668 ble det foretatt en finnetelling. Resultatet var 1225 finner. Dette tallet er antagelig for lavt, fordi mange mødre gjemte unna guttungene sine når det kom folk fra bygda. De ville ikke at ungene skulle komme i mantallet slik at de senere ble utskrevet som soldater.

De fleste av puranenslekta var flinke smeder, og slike folk hadde soløringene god bruk for. Foruten å være gode smeder, viste de seg også på andre måter å være meget nevenyttige og foretaksomme. Flere av dem var foruten gardbrukere, også lærere for finnebarna. Analfabetismen blant finnene var svært vanlig den tiden. En vet imidlertid at flere av risbergsingene kunne skrive, lese og snakke tre språk; finsk, svensk og norsk.

Når en sammenligner Finnskogene med Savolaks, finner en at landskapene er svært like. Begge steder fantes det skoger, tjern og elver så langt øyet kunne se og enda lenger. Det er derfor ikke så rart at finnene trivdes i disse traktene.

Rydding og bygging.

Første rydningsåret ble det som regel satt opp en badstue (sauna) som ble brukt som beboelseshus. Noen finner kom så sent på året at de bare hadde tid til å sette opp en kåte. Den lignet et sametelt, men ble laget av granstokker støttet opp mot hverandre. Siden ble det reist både røykstue (pirti), fjøs, stall, stabbur og smie. Alle husene sto langt fra hverandre i tilfelle brann. I våningshusene var det en røykovn. Fordelen ved denne ovnen var at de oppmagasinerte varmen. Ble det fyrt opp om morgenen, ga den fra seg varme hele dagen. Men den hadde en ulempe; det fantes ikke avtrekksrør. Røyken veltet derfor ut i rommet og ble sluppet ut gjennom en luke midt i taket. Dette resulterte i at det bestandig hang en stram røyklukt ved finnene. Badstua ble brukt minst en gang i uken, og det var skikk og bruk at alle lauget seg samtidig.

Det første og viktigste gjøremål for finnene var å svedje land slik at de fortest mulig kunne så rug. Skogen brente de ned, og i asken, mellom steiner og halvbrente stubber, sådde de kornet de hadde. Første året ble nok ikke bråtelandet stort, for kornet de sådde hadde de fraktet med seg i neveresker, matdåser, lomskinn, tobakkdåser, o.s.v. Innhøstingen foregikk med skury (sigd). Stadig nytt land måtte de svedje, for askens gjødselverdi holdt ikke lenger enn tre-fire år. Gardene kunne derfor ha store avsvidde områder uten at avkastningen var særlig stor.

De fleste finnene hadde med seg ei ku eller ei geit fra Sverige, noen til og med hest. Gris og høns kom senere. På grunn av at de hadde lite fôr og korn, måtte de holde husdyr som kunne klare seg alene hele sommerhalvåret. Hver sommer måtte kvinnene ut å lauve for at fôret skulle strekke til. For å slå starrgress på myrene, måtte de vente til isen var sikker, og så slo de det som sto over isen. Ikke bare dyrefôr var det smått med, men også mel. Derfor var barkemelsbrød og brødmosesuppe vanlig kost i alle finnehjem. Så snart syren ble grønn om våren, ble den brukt til suppe, enten for å drøye melet eller for å kurere skjørbuk. Denne sykdommen var ikke så ualminnelig blant finnene, for det var knapt med rug; det meste måtte spares til såkorn for året som kom. Salt var det også vanskelig for finnene å få tak i, og sukker var noe de færreste hadde smakt. Ellers var finnekonene flinke til å benytte seg av det som naturen bød på. Sanking av bær, sopp, mose (til farging av mat) og røtter til medisinsk bruk, foregikk hver høst. Dette gikk på et slags vis så lenge det var fred, men i krigsårene, og de var det mange av, var det et stort antall finner som døde av sult. Mange år slo også avlingene feil.

Under Hannibal-Gyldenløve-feiden (omkr. 1650) led mange finner sultedøden, og mødre drepte barna sine for at de skulle slippe å sulte. Dessuten herjet farsotter og sykdommer. I krigstider holdt finnene på begge sider av grensen sammen mot svensker og nordmenn, og det ble ofte smuglet inn korntønner fra Sverige, men det monnet ikke stort. Under en senere uårsperiode (omkr. 1830) var det at finnene dro til Kristiania for å kjøpe mat. Grossistene ga dem alt det de trengte mot at de skrev under på et papir. Finnene syntes dette var en grei måte å handle på helt til de fikk vite at det de hadde skrevet under på var dokumenter som viste at det var grossistene som eide både gardene og skogen deres.

Vanligvis reiste finnene til bygds to ganger i året, vår og høst. Der solgte de skinn, fisk og vadmel som kvinnene hadde vevd. Noe finnene trengte, men ikke klarte å produsere, var salt og brødkorn, og det kjøpte de av soløringene. Besøket i bygda innbefattet også kirkegang. På disse to dagene var det dåp, konfirmasjon og forlovede par giftet seg. De færreste finnene forsto det som ble sagt under gudstjenesten, men hovedsaken var at de hadde vært tilstede.

Finnene hadde ikke mange høytidsdager, men de fleste var knyttet til julen. Da ble røykstua vasket og pyntet, ovnen kalket, og stabburet ble tømt for de ekstra skinkene og flatbrødleivene som hørte til finnenes julekost.
Thomasdagen, den 21.desember, var den mest kjente høytidsdagen. Da ble for første gang øl- og brennevinsdunkene åpnet. Om kvelden og utover natta gikk de på besøk til hverandre for å smake på julebrygget. Med dette fulgte liv og moro, det ble danset, og guttene kappedes i ryggtak (ryggknepping).
Finnene hadde ingen spesiell klededrakt, men likevel skilte de seg tydelig ut fra bygdefolket. Finnejentene gikk ofte i stripet stakk, kort, blå verkenskofte og hvit serk. Var de gift, måtte de
bruke koneluer. Mennene brukte knebukser og hvit skjorte til fint. Strømpene var hvite eller brune. Lærsko var ikke vanlig, mange gikk barbeint om sommeren og i neversko om vinteren. Blant finnene fantes en spesiell benevnelse for mil som er godt kjent; neverskomil. Det sies at omvandrende finner kunne regne ut hvor langt de hadde gått ved å telle utslitte neversko. Etter som sålen ble slitt bort, tredde de skoene oppover leggene.
Finklærne de brukte hadde ofte sølvhekter, sølvspenner og søljer. Det meste de hadde av dette edle metallet ble smidd til prydgjenstander som skulle pynte drakten. Sølvet kunne, dersom det ble nødvendig, lett smeltes om og brukes som betalingsmiddel.

Den 17.10.1667 ga fogd Johan Steinkull finnene Morten Mortensen Liitainen og Ole Olsen Torsk bevilgningsbrev til å bosette seg, bygge og rydde i Risberget. For dette måtte de betale et mårskinn. Disse to var de første fastboende rydningsmenn der. Morten bygde Nedstua og Ole Opistua (Mellomstua). Den nåværende Opistua ble bygget av Anders Pedersen omkring 160 år senere.

Etter reformasjonen i Norge (1537) gikk det katolske kirkegods over til å bli kongens eiendom, krongods eller kongeallmenning. Men kongene kom stadig i pengevansker, så den 23.01.1692 fikk Margrete Wilders og hennes arvinger kongeskjøte på Risberget utstedt av Kristian 5. Etter denne transaksjonen går Risberget fra hånd til hånd. Ingen av eierne utnyttet denne eiendommen nevneverdig, heller ikke ble de på noen måte knyttet til stedet. Det ble bare en realverdi eller pengesikkerhet. Dette er sikkert grunnene til at finnene fant det lettere å bosette seg der enn ved Røgdensjøen, hvor det ikke var så mange kjøp og salg av skogområdene. En annen fordelaktig ting var at bureisingsmenn i disse trakter fikk pengehjelp av den kongelige kasse og løfte om skattefrihet i 20 år.

Risberget kom i 1796 til Marcus Gjøe Rosenkrantz. Men i 1813 satte den store likviditetskrisen inn; en så velstående mann som statsråd Gjøe Rosenkrantz, som til da hadde vært absolutt gjeldfri, gikk nå konkurs. Det er i denne tiden flere finner benytter seg anledningen til å kjøpe sine egne garder.

08.06.1831 ble størrelsen av Risberget fastslått på følgende måte: «Utsæden 17 tønner og der fødes på den 6 hester, 54 stk. storfe og 68 småkreaturer, og til den hele samlede eiendom ligger 1 husmannsplass, hvor der utsåes halv tønne blandkorn og fødes ei ku, dog med fouragering fra utmarken. Den til garden hørende skog utgjøre et omfang av omtrent 1 kvadratmil og er av god bonitet, da der er mer furu enn gran, og den for det meste er veksterlig; den kan med forsiktig behandling avgi årlig, uten skade for den, 80 tylfter forsvarlig til utsalg». De enkelte deler ble beskrevet slik:
a. »Den del som var overdratt avdøde Ole Iversen eller som nå eies av Knut og Anders Pederssønner, føder 1 hest, 8 stk. fe og 16 stk. småkreaturer. I forhold hertil og i sammenligning med hele den øvrige del av eiendommen og dens størrelse  og utstrekning, fant de at denne utgjør 9/56 av den hele eiendom, og at følgelig da den hele skyld er 7 skinn, den skyld som faller på denne del blir 1 og 1/8 skinn.
 
b. Erik Puranens del, Nyborg kallet. På denne det fødes to hester, 10 store og 20 småkreaturer, hvorfor de i henhold hertil og i betraktning av dens bonitet og utstrekning i sammenligning med den hele eiendom, anså den for derav å utgjøre 16/56 eller 2 skinn.

c. Morten Mortensens del, hvorpå fødes 1 hest, 6 store og 12 små kreaturer, anså de i forhold til dens bonitet og utstrekning og i sammenligning med den øvrige samlede eiendom å utgjøre av denne 12/56 eller 1 og ½ skinn.

d. Anders Hansens eiende anpart, hvorpå fødes 2 hester, 10 stk. fe og 20 småkreaturer, anså de i forhold til dens bonitet og utstrekning, sammenholdt med den hele samlede eiendom å utgjøre av denne 11/56 eller 1 og 3/8 skinn.
 
e. Ole Sjøli enkes andel, som består kun av skog, men utgjør 1/11 av denne, antas de utgjør med hensyn til dens godhet 8/56 av den hele eiendom eller 1 skinn».

Den 13.06.1833 ble en landmålingsforretning satt og avholdt i Risberget for å utskifte skogen mellom eierne. Man ble enige om å dele skogen i 4 hovedstykker ved 3 langlinjer, som ble oppstaket, opphugget og oppmålt. Etter at hjemmeskogen var fratatt, ble hvert hovedstykke delt i 32 like store teiger. Teiglinjene ble avmerket i marken for senere å bli staket og opphugget. Deretter skulle teigene deles enten etter mindelig overenskomst eller ved loddtrekning. Myrer, sjøer og tjern er det overalt, og ingen av disse ble særskilt oppmålt. Derimot ble det til hver setervoll tilmålt et kvadratisk skogstykke: «400 alner lengde og bredde». I utskiftningsforretningene var det anført 21 paragrafer som eierne måtte rette seg etter.

Enken etter Ole Sjøli bodde på Skjæret i Gjesåsen, men giftet seg senere med Jens Roll Hansen i Enebakk. Han solgte så i 1833 hustruens andel i Risberget til Erik og Anders Pedersen for 1000 spesiedaler.

Dermed er Risberget samlet for risbergsingene under 5 garder:
Oppistua eid av  Anders Pedersen.
Risberget eid av Knut Pedersen.
Nedstua eid av Anders Hansen.
Nyborg eid av Erik Pedersen.
Jønsgarden eid av Erik Pedersen (forpaktet av Morten Jønsgarden).



SLEKTEN.
Navnet Puranen er et gammelt finsk slektsnavn (Pura(i)nen). Det forekommer – foruten på Finnskogene i Solør – i Trysil, Elverum og Krokskogen. Slektsnavnet bæres ennå i moderlandet i slektens gamle hjembygd, Savolaks.

Stamfaren til slekten i Risberget er Erik Puranen. Han bosatte seg først i Værmland. Der opptok han år 1647 Purola (Østmark). Sagnet forteller at Erik Puranen kom fra Sverige og bygde ved Røgden der flere finnefamilier slo seg ned i første halvdel av det 17.århundre. Jakt og fiske ga storparten av det de trengte til å livberge seg. Men dette gjorde at de kom i konflikt med nordmennene. En høst lå Erik og to-tre andre finner i ei barhytte langt inne i skogen og drev jakt og fiske. Trusler fra bygdefolket gjorde dem vaktsomme. En kveld fikk de se kyndellys i åsen like i nærheten. Finnene ante uråd, tok børsene sine og gjemte seg bak trærne tett ved hytta. De ble enige om at dersom bygdefolket kom i «nidingsferd», skulle de skyte hver sin, og alle skulle skyte samtidig. Erik var lederen og skulle telle til tre. Han så gjorde, og brente løs da bygdefolket stakk de lange spydene sine gjennom hytteveggen. Men bare en nordmann ble liggende igjen ved hytteveggen; kameratene til Erik hadde ikke skutt. Mer pålitelige var de ikke.

Nå turde ikke Erik bie lenger ved Røgden. Dattera hans, Kari; var gift med Morten Mortensen Liitainen. De tok til seg bror til Kari, Henrik født 1656, og oppfostret ham. Erik reiste nordover, bygde og bodde en stund i Knappen ved Rådelsbråtan, men flyttet senere til Gardåsen i Trysil.

Morten Mortensen bygslet Nedstua i Risberget 1667, og der vokste Henrik Eriksen Puranen opp. Han fikk senere bygge på Mortens bevilgning. Stedet kalte han Nyborg, og han slo seg ned der med kona si, Kari Johansdatter. Men lovlige papirer på eiendommen ble ikke ordnet før Erik Pedersen (1793 – 1877) overtok. Puranen er det finske slektsnavnet til risbergsingene, men det er antagelig blitt fornorsket til Pedersen, for eksempel Erik Pedersen (Puranen) Nyborg. Det siste var navnet på garden hvor de bodde.

Erik Pedersen var en av de mest kjente puranenfinnene. Han var en av de finnene som forsto å kjøpe sin egen gard da den store likviditetskrisa satte inn. Da Marcus Gjøe Rosenkrantz gikk konkurs, kjøpte han Nyborg og 1 mil omliggende skog. Noen kontanter hadde han spart, men sannsynligvis ble han hjulpet av tømmermerker Ole Olsen Sjøli. Alt ble solgt for en brøkdel av realverdien, for alt som fantes av kontanter på det tidspunktet var av stor verdi. Det Ankerske fidelkomiss som gikk konkurs samtidig med Gjøe Rosenkrantz hadde en formue på et par millioner, men det fantes ikke kontanter nok til å løse ut disse verdiene. Gravbergsfinnene hadde også anledning til å kjøpe gardene sine, men de var ikke forutseende nok til det, og har derfor i forhold til risbergsfinnene vært mye fattigere. Å bli kalt en gravbergsing har helt til vår tid vært et skjellsord.

Erik Pedersen må ha vært en forutseende mann, foruten å kjøpe sin egen gard og skog, ervervet han seg også store skogeiendommer i Elverum og Våler til barna sine. Det sies at han var interessert i å kjøpe gravbergsskogene (omkring 270 000 mål). Han hadde dem for handen, men da sa Anne Nyborg nei, hennes protest ble tatt til følge. Han hadde tapt penger på Tørbergsbruket, så nå ville ikke Anne høre mer snakk om skog. Da hadde han allerede skaffet seg arvefeste på skog, slik at hans etterkommere den dag i dag har utbytte av skogstrekninger han kjøpte. (Arvefeste er en form for jordleie, hvoretter jord eller skog som kan leies bort mot en årlig avgift, er festet til eieren, hans hustru eller etterkommere i ett eller flere ledd.)
For stadig å kunne kjøpe ny skog, måtte Erik Pedersen ha kontanter. Skogen hadde ingen verdi før tømmerstokkene var fløtet til Flisa eller videre til Sarpsborg hvor de kunne selges til sagbrukene. Han forsto å utnytte bakker, elver og sjøer som lå nær hugstfeltet, og som sto i forbindelse med Glåma. Pengene gikk delvis til investering i nye skoger. Foruten å benytte seg av de naturlige fløtningsveiene, bygget han ut hele fløtningssystemet ved å grave kanaler og rense elvene slik at tømmeret kom lettere fram. Han var også med på å starte et sagbruk hvor han sannsynligvis benyttet seg av sitt eget tømmer. Dessuten reiste han omkring for å kjøpe opp tømmer av andre skogeiere.

Morten Mortensen Liitainen junior hadde vært med på kjøpet av Risberget i 1823, men da  han kom i økonomiske vansker, ble Jønsgarden solgt ved offentlig auksjon. Kjøperen var Erik Pedersen. Således kom Erik til å eie både Nyborg og Jønsgarden. Morten og Marte (Eriks søster) fikk husmannskontrakt på garden og dessuten føderåd på livstid.

Etter statsbankerotten i 1813, sank riksdaleren til 10% av sin opprinnelige verdi (senere til 2%). Fra da av stolte Erik Pedersen aldri mer på papirpengene. Alt han fikk for tømmeret omsatte han i sølv. Derav kommer tilnavnet sølvfinnen. Det sies at han en gang kom til Finstad gard med en vadsekk. Da tjeneren skulle bære den inn, hadde han store vansker, for sekken var så tung, og samtidig klirret det så rart i den. Innholdet av vadsekken skal ha vært 3000 spesiedaler i sølv. Ved utskiftning av boet ble det sagt at man trengte skippundvekt (1 skippund var i Norge 320 pund, dvs. 159,4 kg) for å veie alt sølvet. Dette er sikkert overdrevet, men det viser bare hvor rik folk trodde han var. Resultatet av hans mistro til papirpengene kan man se hos mange av hans etterkommere. De har gjerne en eller flere sølvgjenstander etter ham. Folk i bygda hadde respekt for Erik Pedersen, ikke bare fordi han var velstående, men også fordi han alltid var gjestfri og ga alle besøkende mat og drikke nok når de kom til garden. Det var lite mat og oppdrive i de fleste hjemmene på den tiden. Da han døde i 1877, hadde han vært blind i flere år.
Erik Pedersens sønn, Knut ( født på Nyborg 1795 – død 1876) overdrog Risberget til brorsønnen sin, Martin Andersen, og sikret seg føderåd, tilsyn og pleie. Martin Andersen var for øvrig min oldefar. Han var en evnerik mann, og kunnskapsrik, så han tjente sin verneplikt som lærer i Gravberget. (Lærerne var den gang fritatt for militærtjeneste). Han forsto oppgangstiden foran seg og gjorde flere dristige, men fordelaktige skoghandler. I 1884 kjøpte han blant annet garden Nyborg med hjemskog.
Martin Andersen Risberget var dyktig både som snekker og smed. Han gjorde f.eks. flere geværer. Skyttersaken var en ting han ivret for, og i 1883 var han blant stifterne av Risberget Skytterlag.
Arnt Magnus Andersen Risberget arvet garden etter sin far, og i dag er det to av hans sønner, Harald og Haakon, som eier garden. Skogen er delt mellom alle barna. Haakon er for øvrig min far.

Like opp til våre dager er det bevart ting som leder tilbake til de første finnene. En mengde dyregraver finnes det merker etter i de vidstrakte skoger. I Risberget og Digerberget var det setrer før finneinnvandringen, og flere av merkene etter jernblåstrer, særlig i Risbergsmarka, går sikkert lenger tilbake i tiden enn 1667. I øvre Silkesjøen lå Puransbåten til den for en del år siden ble fraktet ned på Glåmdalsmuseet. Den er uthulet av en svær trestamme.

Kilder:
1888: Petrus Normann: «Finnerna i mellersta Sverige».
Professor Bugge:    Våler bygdebok.